Milithoughts

For noen år siden vurderte jeg faktisk mili-livet.

 

Ombestemte meg derimot relativt fort. Innså at jeg er det lateste mennesket jeg kjenner. Har ikke trent siden... mai? 

Men jeg er fremdeles facsinert av de grønne menneskene som står foran meg i køa på Værnes/Flesland. For det er det eneste stedet jeg ser dem. Bortsett fra på Skype hver mandag kveld selvfølgelig. Smil:) 

Det jeg syns er merkelig er at "alle" er i militæret for tiden (selv om jeg ikke ser dem sånn rent fysisk, hører jeg veldig mye om dem). Tviler på at mitt sosiale miljø er særlig mer militærpreget enn andre, derfor forundrer det meg at det dukker opp grønne menn overalt hvor jeg går. Korreksjon; grønne menn og kvinner. For det er faktisk flest jenter, for min del. I tillegg er det noen av de aller minst militære jentene jeg vet om (meget godt formulert, Nina). Dette er skikkelig jente-jenter, med alt som det innebærer. Hvordan klarer de seg? Jeg tror det går veldig bra, men jeg er ikke sikre på hvilke stillinger de har. 

Poenget mitt med dette er at jeg tror generelt at jenter har det for lett når det gjelder å komme inn i militæret. For meg virker det som om det bare er å si at man er jente, så er man der. Sånn markedsføringsmessig; vil ikke dette kunne senke prestisjen og statusen rundt det å være i militæret? Kanskje vil man tape verdifulle kandidater på grunn av dette. På en annen side vinner man kanskje mange supre jenter som gjør jobben like godt (eller bedre?) enn gutta.

Fremtidige milijenter

Jeg holder meg i hvert fall unna, nærmest i frykt for å komme inn; hvis stanga ligger så lavt, blir jeg litt flau. Ikke liker jeg våpen heller, det hadde jeg nesten glemt.

I stedet kan jeg kose meg med Stomperud. Helt til torsdag, da finner jeg igjen min egen smålate grønning med dårlige vitser; smil:)

//lambiek.net

  

I dag sitter jeg forresten på lesesalen sammen med Debussy.