Det er ikke egentlig så mye å si om meg.
Jeg liker katter, men er livredd for å bli en "cat lady" når jeg blir gammel. Derfor klynger jeg meg til mannen som best jeg kan, man kan jo som kjent ikke bli "cat lady" hvis man er i et forhold. Det lærte jeg på Simpsons.
Jeg er fryktelig rastløs og siden jeg flyttet ut fra mamma'n min har jeg gjort det til en hobby å skifte bosted. Det virker i hvert fall sånn. Om dette er et tegn på at jeg ikke vet hvem jeg er, hva jeg vil ha ut av livet mitt eller av andre årsaker burde hatt psykisk støtte vet jeg ikke, og jeg tror ikke jeg har godt av å tenke på det.
Jeg har et sykt forhold til kake.
