The exam and I

Eksamen bruker å gjøre meg hyperaktiv på facebook, finne nye serier jeg må se akkurat der og da eller på andre måter få meg til å kaste bort tiden min på alt annet enn å lese. 

Akk, det var de gamle, norske dager! Denne høsten er jeg tilbake på barneskolen. Jeg løser oppgaver, leverer inn skrivelekser til læreren og står opp før halv åtte hver morgen. Jeg blir vurdert etter hva jeg gjør hver dag, hele semesteret. Derfor jobber jeg relativt jevnt og trutt, men aldri knallhardt. Lærer gjør jeg jo også av det, så absolutt. Kanskje BI burde revurdere metodene sine?

... På en annen side:
Dette får meg faktisk til å savne de tre siste dagene før eksamen på BI hvor hele gjengen satt sammen i felles panikk og presset inn så mye kunnskap som mulig fra en relativt pent brukt bok (les: uåpnet). Dessverre for meg er jeg best under sånt press. Jeg savner tidsfristen min og det fantastiske systemet hvor du strøk i hele faget hvis du hadde én dårlig dag på jobb, som tilfeldigvis falt på eksamensdatoen. Vurderer faktisk å ta opp igjen noen fag, bare for å ha muligheten til å kjenne på den syke følelsen etter endt eksamen; et langt utpust, og noen rolige minutter hvor du tenker at du klarte faktisk å gjennomføre - denne gangen også. For vi gjennomfører faktisk alltid, og som regel med glans!

 

Last visit of the year

Årets siste besøk har dratt, og jeg begynner å innse at halve tiden vår her snart har løpt fra oss. Snart skal vi gjøre det samme og dra tilbake til kulde, snø, familie og venner. Begynner å kjennes at jeg ikke har sett alle sammen på en stund, så det tror jeg blir bra!

Først; noen bilder fra den siste (og eldste) gjesten min! Siri var vel omtrent det første mennesket jeg ble kjent med, som jeg ikke deler dna med. Det sier seg selv at vi har litt å prate om, derfor ble en god del av timene hennes her tilbragt på en restaurant med vin eller lignende tilbehør. 

Første kvelden spiste vi tapas på Ciudad Contal, som er en av mine definitive favoritter for tapas. Kveld nummer to ble det en veldig hyggelig italiensk restaurant rett opp i gaten fra der vi bor. Jeg husker aldri å få med meg hva den heter... Men god vin og pizza har de i hvert fall! Og utrolig hyggelig betjening, så tror egentlig jeg bør sjekke navnet. Anbefales på det sterkeste!

På torsdag hadde vi fantastisk vær, over 20 grader og sol. Da tok vi turen opp i Parque Güell, som er et fantastisk parkanlegg designet av Gaudi (selvfølgelig). I utgangspunktet skulle parken være et samfunn for en del av aristokratiet i Barcelona, og ble designet med inspirasjon fra gamle Hellas og Roma.

Denne store plassen skulle fungere som samlingssted hvor innbyggerne skulle foreta beslutninger på "rendemokratisk" vis; alle møtte opp og stemte på sakene som ble behandlet.

 Hver familie (eller husstand) skulle ha en benk på denne plassen, og de er fantastisk utsmykket alle sammen. I tillegg er det ingenting å si på utsikten.

 Det går masse stier opp til "fjelltopper" rundt omkring parken. De er ikke altfor høye disse fjellene, men igjen; utsikten er amazing!

Da vi kom opp på toppen var vi rimelig deilige og svette begge to, men det var flere steder å sitte slappe av på før vi tuslet ned igjen.  

Etter mye om og men kom vi oss også på den utrolige meksikanske restauranten i L'Eixample, som har blitt min absolutte favoritt når det kommer til mat i Barcelona. Har vel skrevet om den et par ganger før også, men igjen er jeg dårlig på å huske navn. Lover å jobbe litt hardere med kameraet utenfor inngangen neste gang.

Jeg var kjapp og fikk bestilt to margaritas til oss før Siri fikk sagt noe, derfor ble hun nødt til å prøve. De er de beste jeg noensinne har drukket!

Etterpå fikk hun velge selv, og da ble det Strawberry Daiquiri. Den er ikke feil den heller!

På fredag måtte jeg sende henne fra meg igjen... You will be missed!

La Pedrera in the rain

Casa Milà ble designet av Antoni Gaudi for Roger Segimon de Milà. Det ble bygd mellom 1905 og 1907 og er i dag på UNESCOs verdensarvliste. Fordi barceloneserne ikke likte bygget da det først kom opp, ga de det kallenavnet "La Pedrera", som er katalansk for steinbruddet. Den største severdigheten i dette bygget er den fantastiske utsikten fra takterassen, men den er vanligvis ikke åpen når det regner. Jeg tror de hadde glemt å låse den da vi var der...

Lisa, den herlige læreren vår Ana og Tone på takterassen

Lisa har høydeskrekk og må holdes fast, men er i hvert fall blid!

Ingrid har ikke høydeskrekk, men er blid hun også:

Dette er visstnok bildet man "må" ta. Gjennom en av buene og bort mot La Sagrada Familia:

Og de var alle enige om at det var en fin ekskursjon. Selv om det var litt småkaldt i vinden og regnet på toppen der. 


Ellers så har jeg vært så heldig å få besøk igjen! Denne gangen er det Siri som har tatt turen med melkesjokolade og Chanel-neglelakk. Love!

Matfest!

Matmessen var ikke en messe, det var en fest. Det er riktignok min første spanske "messe", men jeg tror også festglade spanjoler ville kalt dette en fest. Noen få bilder, før kroppen min fant ut at den skulle sloss for  å få den rolige helga jeg egentlig hadde lovt den:

Vi skjønte ganske raskt at vi kom litt sent, folk var i god gang da vi kom

Noe av maten var skikkelig god, til tross for at den var litt kald

 

Adrian prøver maten hos Mexico. Det var fantastisk!

 

Dansegulvet tok rimelig av:

Messen ble forresten arrangert av ESADE-studenter og de fleste av dem som var der var studenter fra skolen tror jeg. Så sånn til dere som kanskje vil hit til neste år: Flink studentforening: check!

 

Today:

Hittil i dag har jeg tilbragt dagen her: lattr.no

Der fant jeg blant annet dette:

Jeg lette skikkelig lenge før jeg fant det! Tror dette støtter oppunder den teorien om at jo mer du stapper inn i hjernen, jo mer mister du også. Gikk nemlig opp et lys for meg i går angående spanske pronomen.

Jeg spanderte på meg TV2 Sumo for noen uker siden, og i dag skal vi derfor se håndballkamp! Hurra! Og reprisen fra Idol i går. Etterpå skal vi på en matmesse (av alle ting) som skolen arrangerer. Studentene skal lage mat fra hjemlandet sitt. Vi skal bare spise.

Koser oss!

Siden sist pt. 2

Jeg og mannen har funnet ut at vi har en veldig koselig liten bar rett ved siden av der vi bor. Den heter El Gato Negro og blir kalt "a bar for the boozers" på Google. Passer tydeligvis oss. Den er en vanlig bar/pub fram til klokka 11 på kvelden. Da går prisene i været og shotteglassene kommer fram. Den er nemlig en del av shottebar-kjeden Espit Chupitos, som har flere barer i Barcelona. ANBEFALES! Jeg har ingen bilder som er blogg-godkjente, men stjal disse fra nettsidene deres:

Vi har også hatt en god del koselige kortspillvors/-kvelder her hos oss. Alltid like kos!

Fine fine Lisa og Tone!

 Lisa viser gamle kunster

Mannen demonstrerer hvor lite lyst han har til å bli tatt bilde av... Det er også mulig at det var denne kvelden de hadde nakenphotoshoot på toppen av hotellet over gata.

Tone og Nargis

Fotografen klarte ikke å ta et eneste skikkelig bilde av Camilla, alle sammen var sånn som dette. Håret og jenta måtte likevel vises fram. Fin!

Ellers så er vi så heldige å ha en kokk i gjengen. Det har vi begynt å forstå at vi må dra nytte av. Derfor satte vi Nargis i gang på kjøkkenet, mens vi andre satt oss i sofaen for å se på.

Lisa var vel egentlig den eneste som hjalp til med selve matlagingen, dessertkokken vår!

 

Dette var mens Aleksandra var på besøk. Jeg tror hun er litt sulten på dette bildet...

Her satt vi andre mens vi ventet på å bli servert. Helt greit.

Litt av resultatet. Nam!

Mens Aleksandra var her, gjorde vi bittelitt turisterier, blant annet var vi og så på La Font Màgica de Montjuïc. Det var fantastisk fint! Vi har vært hit en gang før også, sammen med to andre gjester, men da regnet det. Anbefales absolutt å vente til det er fint vær, det ble en helt annen opplevelse.

På vei opp dit så var det noen som lagde store såpebobler. Wii!

 La Font Màgica de Montjïc er et fontenesystem som spiller musikkstykker og bruker fargede lys og vannet til å lage et show som passer til musikken.

  
Sist, men ikke minst, så har vi sagt hadet til herlige Holly fra Australia. Det er skremmende at folk vi møter her allerede begynner å dra hjem. Man får en liten wake up-call som sier fra om at vi skal ikke være her for alltid. Det var veldig trist, men heldigvis fikk vi "feiret" skikkelig. 

Snille nordmenn som lurer på æresgjesten snus...

 Sier ikke nei til å dele et par (eller fem) liter sangria med hyggelige exchange-students!

 

Vi sier tydeligvis heller ikke nei til å ta hele alene.

Det var gøy, i hvert fall mellom gråtetoktene.

Av og til skal man være litt skeptisk til hyggelige mennesker som man møter på byen:

Det var faktisk det. For en stund. Jeg skal bli flinkere til å oppdatere jevnlig heretter. Må få bort skippertakene. Blir nok av dem framover uansett, trenger ikke flere.